Retningslinjer og krav for etablering av sjødeponi

En veiledning for vurdering av sjødeponi for inerte masser iht. retningslinjene i Londonprotokollen fra 1996 og London konvensjonen fra 1972 har blitt utarbeidet.

Motsegn, høringsuttalelser, vurderinger, innspill og krav har blitt gitt og stilt som langt overgår meningen med retningslinjene og tilhørende veiledning for deponering av inerte masser i sjø.

Den mest grunnleggende konsekvensen av et sjødeponi, tildekning av bunnarealet i deponiområdet, er en absolutt forutsetning for å kunne etablere et sjødeponi og kan derfor ikke bestrides. Den nest mest grunnleggende konsekvensen av sjødeponi, en viss spredning utover selve deponiområdet, er også en absolutt forutsetning for å etablere et sjødeponi og kan heller ikke bestrides.

Disse to konsekvensene har bevisst blitt brukt av havbruksnæringen for å trenere beslutningen i sjødeponisakene. I retningslinjene i Londonprotokollen og veiledningen utarbeidet for sjødeponi av inerte masser i sjø er dette grunnleggende konsekvenser som enten må aksepteres eller ikke aksepteres. Dersom i tillegg spesielle forhold gjelder for det planlagte deponistedet, skal disse vurderes som en del av konsekvensutredningen før valg av endelig deponisted. Det er dette Londonprotokollen og veiledningen omhandler, og som havbruksnæringen forsøker å bestride. Spesielle stømforhold som medfører en unormalt stor spredning inngår som del av vurderingen for valg av deponisted. 

EU's vanndirektiv og brudd på dette brukes også som argument mot sjødeponi. EU's vanndirektiv omhandler grunnvann, overflatevann og nedbørsfeltet med følgende ordlyd:

"There are diverse conditions and needs in the Community which require different specific solutions. This diversity should be taken into account in the planning and execution of measures to ensure protection and sustainable use of water in the framework of the river basin."

"Environmental objectives should be set to ensure that good status of surface water and groundwater is achieved throughout the Community and that deterioration in the status of waters is prevented at Community level.

"Further integration of protection and sustainable management of water into other Community policy areas such as energy, transport, agriculture, fisheries, regional policy and tourism is necessary."

Ikke minst står det:

"Community water policy requires a transparent, effective and coherent legislative framework. The Community should provide common principles and the overall framework for action."

Havbruksnæringen forsøker å oppnå det motsatte av hensikten både når det gjelder retningslinjene nedfelt i Londonprotokollen for deponering av inerte masser til sjø og retningslinjene i EU's vanndirektiv for å bevare eller oppnå god status på vannkvaliteten. Havbruksnæringen har med sine motsegn, vurderinger og krav oppnådd å gjøre prosessene minst mulig effektiv da motsegn, vurderinger og krav ikke er tuftet på legitime bekymringer, men på grunnleggende konsekvenser som ikke kan bestrides.

Når det ikke er spesielle forhold som gjelder for det planlagte deponiområdet, gjenstår de etiske vurderingene som må gjøres før etablering av sjødeponi med påfølgende tap av biota i det planlagte området og i en viss omegn. Disse etiske vurderingene ligger til grunn for tillatelse av sjødeponi på generell basis, og kan ikke bestrides.

Det politiske spillet initiert av havbruksnæringen har nå pågått i en årrekke. Spillet er i all hovedsak basert på kollektiv spredning av feilinformasjon og bekymringsmeldinger ved subjektivt samhold for å ivareta egne interesser. Det er i denne sammenheng viktig å skille mellom kilder, pådrivere og mottakere.

Uten havbruksnæringens store politiske innflytelse hadde situasjonen vært snudd på hodet. EU's vanndirektiv fokuserer på grunnvann, overflatevann og vann tilført fra nedbørsfelt, og i den sammenheng er det langt mer vesentlig å fokusere på havbruksnæringens kunstige påvirkning av vannkvaliteten enn naturlige partiklers påvirkning på vannkvaliteten.